DLD er symptomet, ikke sykdommen

Den pågående rettssaken mellom opphavsrettsindustrien og Telenor reiser, uten at den egentlig er reist, en problemstilling som bør belyses nærmere. Det er hvilke formål som er av en så alvorlig art at vi som samfunn velger å gi slipp på grunnleggende prinsipper om ytringsfrihet, rettsikkerhet og personvern for å hanskes med dem.

Det å hindre spionasje mot Norge som stat og det å kontre andre trusler mot statens sikkerhet har tradisjonelt vært formål som vi som nasjon har anvendt sterke virkemidler for å oppnå. Etter 9/11 har kampen mot terrorisme fått et liknende sett virkemidler, endog sterkere slike på mange områder. Dette er ikke overraskende og det har i rimelig stor utstrekning støtte i befolkningen, i alle fall hvor man presterer å begrunne dette slik at folk føler det er proporsjonale og at det fungerer etter sin hensikt. For å håndtere akkurat disse utfordringene tar vi litt ekstra i, vi sidestiller noen prinsipper som vi ellers holder høyt.

Så har det blitt slik at kampen mot barneporno sies det, den kan ikke vinnes uten at man legger ekstra hjemler for inngrep og overvåking på bordet. Mennesker flest, meg selv som småbarnsfar inkludert, reagerer nok instinktivt positivt på dette, barenporno er jo på mange vis styggdommen over alle styggdommer.

Så kommer kampen mot alvorlig kriminalitet. Særlig organisert kriminalitet. Dette er en kamp vi "ikke har råd til å tape". Vi må derfor regelmessig ta i bruk virkemidler vi ellers reserverer for helt spesielle tilfeller. Dette inkluderer bruk av opplysninger som helt, helt sikkert bare skulle brukes til å administrere samferdselsinfrastruktur, være det seg bomringer eller mobilmaster.

Nå er det jo slik at unndragelse av skatt er noe vi som samfunn ikke kan akseptere. På mange måter kan vi si at dette truer hele vårt velferdssamfunn som sådan. Med god presedens fra kamp mot annen alvorlig kriminalitet er det derfor ikke urimelig at også i kampen mot skatteunndragelser burde vi bruke alle de midler vi kan. Data om passeringer i bomringer kan f.eks. brukes til å avsløre forsøk på å få større fradrag for reisekostnader enn hva den enkelte har krav på. Kun de enkleste iblant oss vil argumentere for at målet her ikke helliger midlet.

Nå vi da engang har trukket strikken så langt, er det egentlig ganske få ting vi ikke kan argumentere for at er alvorlige nok til å sette til side disse oppbrukte og utvannede prinsippene om personvern, rettsikkerhet og alt det der. Fildeling for eksempel.

Forsøk å veie to hensyn opp mot hverandre. Det ene er hensynet for la en liten gruppe individer og organisasjoner få beholde en forretningsmodell som sliter i motvind. Det andre er hensynet til å bevare rettsikkerhet og personvern for borgerne i landet vårt. Gå tilbake ti-femten-tyve år og foreta denne avveiningen. Svaret ville vært helt åpenbart og få eller ingen ville i det hele tatt tenkt på å reise problemstillingen. Men fordi vi, det vil i praksis si våre politikere og vår forvaltning, har strukket denne strikken til de grader langt, fordi de til de grader har utvannet noe de var ment å bevare, så har dette plutselig et betimelig spørsmål. Det syntes jeg er helt forferdelig.

Datalagringsdirektivet (DLD) er i denne konteksten ikke problemet, det er kun et symptom. Problemet er at når direktivet sier at vi skal overvåke alle borgerne, men kun anvende opplysningene vi samler inn i svært alvorlige tilfeller, så har dette troverdighet som et middels valgløfte i fellesferien. Dermed er ikke løsningen på problemet kun å si nei til DLD (selv om det er en god idé helt på egen hånd). Løsningen er å få våre politikere og vårt embedsverk til å se å ta seg sammen. Få dem til å bygge opp et visst minimum av tillit til at det finnes i alle fall en eneste liten ryggrad der ute som kan stå i mot et lite blaff uten å krumme ryggen og gi etter.

Får vi det kan vi kanskje gjøre det vi burde, nemlig ta en debatt om hvilke formål som begrunnet overvåking og hvilken type overvåking det kan være. Gjør vi det kan vi kanskje også sikre at de ekstremt få formålene som veier tungt nok til å tilsidesette grunnleggende prinsipper ikke blir behandlet på samme måte som resten når en motreaksjon en gang kommer.